Uke 7

Oioi, som tida flyr! Det synes å være mitt mantra.. 😝

På uke 6 dag 2 kjente jeg et stikk i magen og et par timer seinere blødde jeg litt. Jeg var sikker på at jeg hadde en spontanabort, men blødde ikke noe mer. Til da hadde jeg ikke kjent veldig mye svangerskapssymptomer noe som forsterket mistanken om at noe kanskje var galt.

Men på uke 6 dag 5 begynte kvalmen å komme sigende. Først bare som et hint (kanskje fordi jeg kjente ekstra godt etter?), og etter hvert litt sterkere. Men fortsatt er den ikke veldig sterk, og jeg har fortsatt ikke hatt følelsen av at jeg må kaste opp. Hvis jeg blir opptatt med jobb eller andre ting, glemmer jeg også kvalmen, så den er i det hele tatt ikke veldig plagsom. I hvert fall ikke sammenligna med hvordan jeg har hatt det i de to andre svangerskapene. Da har jeg vært ganske kvalm og kasta opp, særlig da jeg skulle ha Nr. 2. Da kasta jeg opp nesten daglig, og kunne like gjerne kaste opp frokosten som middagen. Det er jo egentlig topp hvis jeg ikke blir så kvalm denne gangen, men det kan jo også hende at kvalmen tar seg opp etter hvert.

Jeg er også blitt mer trøtt den siste uka, og vil helst legge meg kl. 21. Noen natterangler har jeg aldri vært, men når jeg er gravid blir jeg ekstra kjedelig sånn sett 😜 De siste dagene har jeg begynt å bli ganske oppblåst om kvelden også, en ganske ubehagelig følelse. Men jeg kan vel regne med å ha det slik i  7 måneder om graviditeten holder seg 😣

Uke 7. Litt større mage, men mulig det bare er oppblåsthet..?

Ellers har jeg egentlig tenkt veldig lite på at det er et nytt BARN i emning.. Jeg har tenkt mye på graviditeten og hva det betyr for livene våre, særlig karrieremessig, å få et barn til, men altså ikke så mye på det at det (kanskje) kommer en ny baby - et nytt menneske vi skal bli kjent med og som blir en del av familien vår. Kanskje det er en slags forsvarsmekansime; det er best å ikke bli for knytta til fosteret før det er litt mer sikkert at det blir noe av. Eller så er det en fornektelse..? Det blir jo en ny omveltning i livet å skulle få en baby igjen, og det blir jo noen komplikasjoner når det gjelder jobb og karriere for min del.. Jeg skal på et jobbintervju denne uka, og jeg har litt blandede følelser med å eventuelt skulle begynne i en jobb (som attpåtil er et vikariat) og så slutte etter noen måneder. Jaja, ikke vits i å dvele så mye på det før jeg eventuelt har fått jobben...