Tips mot bekkenløsning

Her er mine tips for å forebygge eller minske plagene av bekkenløsning. Det har hjulpet for meg, men det er jo ikke sikkert at alt hjelper for alle.

• Søk hjelp og informasjon hos fagfolk (jordmor, fysioterapeut, osteopat, Landsforeningen for kvinner med bekkenleddsmerter http://lkb.no/)
• Ta plagene seriøst og ta de forhåndsregler du kan!
• Ha gode sko (med innleggssåler dersom du har behov for det)
• Gå sakte og med korte skritt (*)
• Ikke stå på ett bein (f.eks. når du kler på deg bukse og sko), sett deg ned (*)
• Ikke stå og "heng" på ett og ett bein, fordel vekta likt på begge beina når du står (*)
• Hvis du sover på sida, ha ei pute mellom knea (*)
• Hold knea samla når du går inn og ut av bilen (som om du har på deg et miniskjørt 😉) (*)
• Sitt mykt (ha med ei pute hvis du veit du skal et sted med harde stoler)
• Ikke sitt, stå eller gå for lenge av gangen
• Legg på varmeposer der det gjør vondt når du har anledning (f.eks. varmeflaske eller hvetepute (fra Clas Ohlson) når du ser på tv eller når du legger deg for kvelden)
• Finn noen øvelser som ikke gjør vondt å gjøre, og som ikke gir deg vondt i etterkant. 
• Bruk riktig løfteteknikk, og overlat tunge løft til andre
• Ikke bær barn på hofta (*)
• Ikke sitt med beina i kors (*)

* Det er viktig å ha mest mulig jevn belastning på bekkenet (fordele vekta likt på begge bein) og minst mulig belastning (ikke løfte tungt, korte skritt = mindre utslag i hofta)

Mange av disse tipsene er vanskelig å venne seg til fordi de bryter med ting, hvert fall jeg, er så vant til å gjøre at jeg ikke tenker over det (beina i kors, stå å henge på ett bein, lange skritt osv.). Men det er verdt å bruke litt tid på å danne seg nye vaner! 😀

Bekkenløsning

Jeg merker meg at denne bloggen er blitt nok et hobbyprosjekt som jeg ikke alltid har overskudd til å vedlikeholde.. Det får så være. Jeg prøver innimellom 😛

Jeg skreiv for et par uker sida at jeg ikke hadde ombestemt meg med tanke på en ny baby, men nå innrømmer jeg for meg selv at jeg tenker at det kunne være lurt å vente et par måneder før jeg blei gravid. Derfor har ikke innsatsen vært på topp de to siste ukene, og jeg tviler på at jeg har blitt gravid. Det er tanken på jobb og bekkenløsning som har fått meg til å ville vente litt. Jeg har søkt på et par jobber med oppstart på slutten av sommeren, og jeg tenker med meg selv at det er lurt å få litt tid i en evt. ny jobb før man går ut i svangerskapspermisjon. Ikke nødvendigvis for å ta hensyn til arbeidsgiver, men for min egen skyld slik at jeg kan føle at jeg har "kommet litt inn i" jobben før jeg må ta ei "pause".

Og så er det det med bekkenløsninga da. Helt siden jeg var gravid med førstemann har jeg slitt med bekkenløsning, og etter at det en periode før jul hadde blitt mye bedre, fikk jeg et tilbakeslag for en måned sida. Det fikk meg til å tenke at det kanskje var lurt å drøye det enda litt til før et nytt svangerskap.

Da jeg var 4-5 måneder på vei med Nr. 1 blei jeg plutselig veldig støl øverst på innsida av låra. Jeg kunne ikke skjønne det, hadde jo ikke trent eller gjort noe utenom det vanlige, så det var ingen grunn til å være støl.. Det tok litt tid før jeg innså at det kunne være bekkenløsning. Jeg tok det opp på neste kontroll hos jordmor, og hun ga meg tips om å holde beina samla når jeg gikk inn og ut av bilen, og å sove med ei pute mellom knea hvis jeg lå på sida, og ellers at jeg kunne la være å gjøre det som gjorde at jeg fikk vondt. Hun gjorde i det hele tatt ikke noe stort nummer ut av det, noe som førte til at jeg heller ikke tok det så alvorlig. Jeg hadde egentlig ikke så vondt når jeg var i bevegelse, men kjente det når jeg satte meg ned om kvelden. Da verket det bra foran i symfysen, og litt i setet (dvs rumpa) slik at det var vondt å ligge for lenge på ei side av gangen når jeg skulle sove. Jeg hadde også litt vondt for å gå de to-tre første skrittene jeg tok, men etter det var det helt greit. Så jeg tok ingen særlige forhåndsregler.

Jordmor hadde ikke sagt noe om at plagene kunne vedvare etter fødselen, og ikke hadde jeg lest noe om det heller (hadde vel strengt tatt ikke undersøkt så mye). Jeg var ikke så ivrig på å begynne å trene etter fødselen, men jeg gikk masse tur. Ca. en time hver dag. For det hadde jeg jo lest mange steder at var en veldig bra måte å komme seg i form etter fødselen på. Og verkinga i symfysen fortsatte. Da begynte jeg å søke litt på nettet, og fant ut at det slett ikke er uvanlig at bekkenløsninga "henger i" 3 måneder etter fødselen. Da jeg fortsatt hadde plager et halvt år etter fødselen gikk jeg til legen og fikk en henvisning til fysioterapeut. Men der var det kø, og jeg blei nok ikke prioritert siden jeg allerede hadde født og ikke hadde så alvorlige problemer.

Etter 9 måneder blei jeg plutselig gravid igjen, og da jeg ringte og fortalte det til fysioterapeuten fikk jeg time ganske kjapt. Hos fysioterapeuten fikk jeg mange flere tips om hva jeg burde og ikke burde gjøre, hun masserte meg, og jeg fikk strøm på. Massasjen og strømmen skulle løse oppe "triggerpunkter" i musklene. Jeg hadde en time i uka, og det var nok med på å holde bekkenløsninga i sjakk.

Nr. 2 blei født, og igjen ga ikke plagene seg helt etter fødselen. Men nå var jeg mye mer obs på hva jeg burde og ikke burde gjøre, og det blei blant annet ikke så mange og lange trilleturer som forrige gang.

Da Nr. 2 hadde blitt ett år, og plagene fortsatt var der bestilte jeg time hos fysioterapeut nok en gang. Siden jeg ikke helt hadde kjent særlig god kjemi med den første jeg var hos, og hun i tillegg ikke hadde fokusert noe særlig på øvelser jeg kunne gjøre, bestemte jeg meg for å prøve en annen. For å slippe lang ventetid, gikk jeg utenom veien med henvisning fra fastlegen, og rett til en privat fysioterapeut. Hun undersøkte meg nøye, både med å massere og trykke for å finne ut hvor det gjorde vondt, og ved å studere meg mens jeg gjorde øvelser. Hun så fort at jeg hadde "en liten svikt" i det ene kneet -  at bøyde seg litt inn mot det andre kneet i stedet for rett over foten, og at jeg dessuten hadde lav fotbue, dvs. at mye mer av foten enn det som er optimalt er nedi bakken når man står og går. Kneet og den lave fotbuen kunne forårsake skjevheter helt opp til bekkenet og gi feilbelastning der også, sa fysioterapeuten.

Min hypotese (jeg diskuterte den ikke med fysioterapeuten) er at jeg i det første svangerskapet har fått "tråkket ned" fotbuen slik at føttene ble større (en ikke uvanlig "bivirkning" av en graviditet, se innlegget Mammakroppen min), og dette har skapt skjevheter i beina som har forplantet seg opp til bekkenet og bidratt til bekkenplagene.

Jeg fikk en del øvelser som skulle styrke musklene i sete, lår, mage og rygg, samt tøyeøvelser. I tillegg rådet hun meg til å kjøpe innleggssåler for å støtte opp og dempe på de riktige stedene på føttene. Jeg dro til en ortoped og fikk gjort en fotanalyse slik at jeg fikk riktige såler. Disse skal egentlig brukes hele tiden, men det er ikke plass til dem i alle skoene mine, så foreløpig brukes de bare nesten alltid. Sålene var ganske dyre (900 kr) og det er dyrt å skulle kjøpe nye sko som har plass til sålene også..

Etter å ha tatt i bruk innleggssålene og gjort øvelsene regelmessig (2 - 3 ganger i uka) begynte jeg gradvis å merke bedring. Etter en stund begynte jeg på treningsstudio og trente i slynge/red cord, og gradvis slutta jeg å gjøre øvelser hjemme. Og jeg blei stadig bedre. 😁 Før jeg altså fikk et tilbakeslag i vinter. Jo mer jeg tenker over det nå, tror jeg at det hovedsakelig var på grunn av snømåking. Det snødde en del i et par uker, og snøen var ofte våt. Jeg måkte hele gårdsplassen flere ganger i uka, og jeg hadde nok ikke en veldig god teknikk, slik at det gikk hardt utover rygg og bekken. Så nå har jeg slutta med snømåking - bra det er blitt vår! 😀

Jeg har også tatt opp igjen noen av øvelsene jeg fikk av fysioterapeuten, og prøver å få gjort dem et par ganger i uka. I tillegg prøver jeg å være flinkere til å legge inn hvilepauser, og har på varmeposer der det gjør vondt 1-2 ganger om dagen. Og heldigvis begynner verkinga å gå over! Men opplevelsen har gitt meg en vekker: sånn vil jeg kanskje alltid ha det. Jeg må sikkert alltid huske på å ikke måke så mye snø, ikke gå så langt på ski eller skøyter, huske å trene og tøye, og ellers være flink til å slappe av og f.eks. buke varmebehandling hvis jeg kjenner det begynner å verke.. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg innsett at ganske mange har en eller annen plage som de må ta ekstra hensyn til i hverdagen, så det er vel en del av livet. 😕

Hvorfor ønsker jeg meg flere barn egentlig?

Første syklus etter at jeg hadde tatt ut spiralen varte bare 18 dager. Det var jo veldig kort, og jeg forventa at neste syklus skulle være lenger, kanskje 26 eller 28 dager. Og da dag 28 opprant uten at jeg hadde fått mensen, begynte jeg så smått å håpe på at jeg var gravid. 😏 Jeg hadde jo f.eks. kjent litt murring i magen, og syntes kanskje jeg hadde litt mye utflod også.. Men jeg forholdt meg rolig og realistisk, syklusen kunne jo være lenger. Siden jeg bor litt desentralisert til, var det heller ikke bare-bare å få kjøpt en graviditetstest, så jeg måtte bare smøre meg med litt tålmodighet. Og på dag 30 slapp jeg å være tålmodig lenger – jeg fikk mensen! 😒

Jeg veit ikke om det var fordi jeg blei litt skuffa over å ikke være gravid, om det var på grunn av hormoner, eller om det var på grunn av motløshet over livet generelt (misfornøyd med jobbsituasjonen, tidsklemma, følelse av å være mislykket på de fleste arenaer i livet), mest sannsynlig summen av alt sammen, men jeg fikk hvert fall en skikkelig nedtur. Hadde bare lyst til å ligge i senga og grine! Noe som passer særdeles dårlig når familien er på vinterferie med svigermor.. Det ble en lang dag, og jeg var glad når klokka blei så mye at det var akseptabelt å gå og legge seg.

I løpet av den drittdagen tenkte jeg en hel del på livet mitt og hvordan det skal bli framover, og jeg stilte meg sjøl spørsmålet ”hvorfor ønsker jeg meg flere barn, egentlig?”

Akkurat nå er vi inne i en periode der legginga av barna er litt vanskelig, og jeg føler at hele kvelden går med til det. Om ungene legges kl. 7, har de ofte ikke sovna før halv 9 om kvelden, og da er det bare igjen litt tid til opprydning og klargjøring til neste dag før det er loppekassa på meg også. Det blir rett og slett veldig liten tid til egentid, og jeg merker at det tærer på humøret. 😖

For et par uker sida lærte Nr. 2 seg å klatre ut av sprinkelsenga si. Hun var så stolt og syntes det var så kult å klare det, så det å ligge i senga for å sove blei plutselig uaktuelt. Sto opp igjen ”ørten” ganger og løp bort til storebrors seng (de deler rom). Storebroren på sin side var så vidt over en fase der han gjorde det samme – sto opp igjen nærmere 40 ganger (jeg telte) på en kveld før han klarte å falle til ro i senga si.

Nå har vi tatt av den ene høye kanten på sprinkelsenga slik at det bare er å gå ut og inn som man ønsker, og det er akkurat vår kjære Nr. 2 gjør. Hver kveld. Omtrent en times tid før hun sovner av utmattelse. Teorien om hva man skal gjøre i sånne situasjoner er enkel; før barnet rolig tilbake i senga, legg det ned, stryk det over hodet og si ”god natt” før du forlater rommet. Gjør det samme hver gang barnet står opp. Enkelt og greit. Problemet mitt (det kan jo gjelde andre foreldre også?) er at jeg blir SÅ LEI etter hvert! Jeg lengter etter å sette meg ned en halvtimes tid foran TV-en, sette meg ned med en av håndarbeidshobbyene mine, eller bare få rydda opp skikkelig på kjøkkenet slik at jeg slipper å gjøre det neste dag. Men hver kveld i nesten to uker har gått med til å få ungene til å ligge i sengene sine for å sove, og flere kvelder i uka er jeg også aleine om oppgaven fordi mannen min jobber seint. Jeg innrømmer at jeg noen ganger mister besinnelsen litt og roper at nå må de da se å ligge rolig, det er sovetid! Tar kanskje litt for hardt tak i armen når jeg fører dem tilbake i senga… Og får verdens verste samvittighet og holder på å dø av skam fordi jeg ikke klarte å bevare roen. 😩😢 Føler meg som tidenes dårligste forelder. Og så vil jeg liksom ha enda et småtroll å passe på?!

De siste ukene har bekkenplagene mine begynt å gjøre seg gjeldene igjen. Før jul og på begynnelsen av året var jeg såpass bra at jeg så veldig optimistisk på framtida og et nytt svangerskap. Men så begynte jeg å få murrende smerter igjen. Jeg tror at grunnen er at jeg har prøvd meg på både skøyter og ski igjen, samt at det er blitt en del snømåking. Dette er aktiviteter jeg veit er harde for bekkenet og som jeg har unngått de siste åra fordi jeg har fått vondt av dem. Etter at jeg begynte å få vondt igjen nå har jeg begrensa aktiviteten, men samtidig så føler jeg meg nesten litt forplikta til å øve litt med ungene slik at de også etter hvert kan bli glad i å være ute og i aktivitet. Mannen min er ikke sånn som finner på slikt på egenhånd, så jeg må være ”primus motor”. Jeg er jo egentlig veldig glad i å gå på ski sjøl og har lyst til at ungene skal bli det også. Og hva slags forelder er man da, om man ikke lærer barna sine å gå på ski?! 😧

At bekkenplagene har blusset opp igjen fikk meg til å tenke på om det å skulle gå gjennom et svangerskap til er så lurt. Jeg veit jo egentlig at svaret er et klart, rungende NEI. Kroppen min har absolutt best av å ikke gå gravid en gang til. Men så tenker jeg at om plagene i det minste ikke blir verre, har jeg ikke så mye å tape med å få et barn til. Problemet er jo at man ikke har noen garanti for det ene eller det andre… Det blir å ta en sjanse. 😟

Og så var det det her med jobb da.. Jeg jobber fortsatt som tilkallingsvikar, og synes det er krevende på flere måter. Jeg liker rutiner og forutsigbarhet så slik sett passer det meg veldig dårlig at jobbing blir avtalt kort tid i forveien, ofte bare en time før.. I tillegg føler jeg ikke at jeg mestrer jobben så godt ennå, og sitter ofte med en følelse av å ikke ha strukket til og å ha gjort en dårlig jobb når dagen er over. Dette fører igjen til at jeg ofte gruer meg til å jobbe. Og på den berømmelige drittdagen min hadde jeg allerede begynt å grue meg til å gå på jobb, selv om det var flere dager til jeg skulle jobbe. 😔

Livet er jo egentlig ganske bra nå. Vi har to friske, fine unger som stadig blir større og klarer seg mer og mer sjøl. Gradvis vil jeg få tilbake mer egentid og mer overskudd til f.eks. en mer interessant jobb. Og gradvis vil jeg kunne bli kvitt bekkenplagene, og ha mulighet til å drive med mange av de aktivitetene jeg gjorde før.

Så hvorfor har jeg lyst på en baby til?

Jeg har kommet fram til at det hovedsakelig er to grunner.

Grunn 1. Siden både jeg og mannen min er oppvokst med mange søsken, ønsker vi at også våre barn skal få oppleve den gleden og tryggheten ved det å være flere.

Grunn 2. Jeg er biologisk programmert til å synes at babyer er søte, og med et ønske om å ville ta vare på dem. Det er en utrolig sterk lykkefølelse å holde et lite barn, og man får en sterk trang til å ta vare på dette barnet best mulig. En viselig innretning fra naturens side; på denne måten drives arten vår videre. Og samme hvor irritert jeg er når ungene ikke vil sove, må jeg alltid inn og stryke dem litt på kinnet etter at de har sovna, og kjenner inni meg hvor glad jeg er i dem og hvor søte de ser ut der de ligger. Det positive synes alltid ut å overskygge det negative – i hvert fall i etterkant av de negative opplevelsene. Derfor blir ikke disse lik sterkt vektlagt i beslutningsprosessen om en ny baby eller ikke.

Som dere skjønner – tankekverna går! 😵 Tror ikke jeg har ombestemt meg mtp. barn Nr. 3, men jeg tror hvert fall at jeg må sette inn flere tiltak mot bekkenplagene. Jeg må akseptere jobbsituasjonen som den er, og bite tenna sammen og holde ut i kampene med mine barn (det går tross alt framover med leggesituasjonen).