Hvorfor ønsker jeg meg flere barn egentlig?

Første syklus etter at jeg hadde tatt ut spiralen varte bare 18 dager. Det var jo veldig kort, og jeg forventa at neste syklus skulle være lenger, kanskje 26 eller 28 dager. Og da dag 28 opprant uten at jeg hadde fått mensen, begynte jeg så smått å håpe på at jeg var gravid. 😏 Jeg hadde jo f.eks. kjent litt murring i magen, og syntes kanskje jeg hadde litt mye utflod også.. Men jeg forholdt meg rolig og realistisk, syklusen kunne jo være lenger. Siden jeg bor litt desentralisert til, var det heller ikke bare-bare å få kjøpt en graviditetstest, så jeg måtte bare smøre meg med litt tålmodighet. Og på dag 30 slapp jeg å være tålmodig lenger – jeg fikk mensen! 😒

Jeg veit ikke om det var fordi jeg blei litt skuffa over å ikke være gravid, om det var på grunn av hormoner, eller om det var på grunn av motløshet over livet generelt (misfornøyd med jobbsituasjonen, tidsklemma, følelse av å være mislykket på de fleste arenaer i livet), mest sannsynlig summen av alt sammen, men jeg fikk hvert fall en skikkelig nedtur. Hadde bare lyst til å ligge i senga og grine! Noe som passer særdeles dårlig når familien er på vinterferie med svigermor.. Det ble en lang dag, og jeg var glad når klokka blei så mye at det var akseptabelt å gå og legge seg.

I løpet av den drittdagen tenkte jeg en hel del på livet mitt og hvordan det skal bli framover, og jeg stilte meg sjøl spørsmålet ”hvorfor ønsker jeg meg flere barn, egentlig?”

Akkurat nå er vi inne i en periode der legginga av barna er litt vanskelig, og jeg føler at hele kvelden går med til det. Om ungene legges kl. 7, har de ofte ikke sovna før halv 9 om kvelden, og da er det bare igjen litt tid til opprydning og klargjøring til neste dag før det er loppekassa på meg også. Det blir rett og slett veldig liten tid til egentid, og jeg merker at det tærer på humøret. 😖

For et par uker sida lærte Nr. 2 seg å klatre ut av sprinkelsenga si. Hun var så stolt og syntes det var så kult å klare det, så det å ligge i senga for å sove blei plutselig uaktuelt. Sto opp igjen ”ørten” ganger og løp bort til storebrors seng (de deler rom). Storebroren på sin side var så vidt over en fase der han gjorde det samme – sto opp igjen nærmere 40 ganger (jeg telte) på en kveld før han klarte å falle til ro i senga si.

Nå har vi tatt av den ene høye kanten på sprinkelsenga slik at det bare er å gå ut og inn som man ønsker, og det er akkurat vår kjære Nr. 2 gjør. Hver kveld. Omtrent en times tid før hun sovner av utmattelse. Teorien om hva man skal gjøre i sånne situasjoner er enkel; før barnet rolig tilbake i senga, legg det ned, stryk det over hodet og si ”god natt” før du forlater rommet. Gjør det samme hver gang barnet står opp. Enkelt og greit. Problemet mitt (det kan jo gjelde andre foreldre også?) er at jeg blir SÅ LEI etter hvert! Jeg lengter etter å sette meg ned en halvtimes tid foran TV-en, sette meg ned med en av håndarbeidshobbyene mine, eller bare få rydda opp skikkelig på kjøkkenet slik at jeg slipper å gjøre det neste dag. Men hver kveld i nesten to uker har gått med til å få ungene til å ligge i sengene sine for å sove, og flere kvelder i uka er jeg også aleine om oppgaven fordi mannen min jobber seint. Jeg innrømmer at jeg noen ganger mister besinnelsen litt og roper at nå må de da se å ligge rolig, det er sovetid! Tar kanskje litt for hardt tak i armen når jeg fører dem tilbake i senga… Og får verdens verste samvittighet og holder på å dø av skam fordi jeg ikke klarte å bevare roen. 😩😢 Føler meg som tidenes dårligste forelder. Og så vil jeg liksom ha enda et småtroll å passe på?!

De siste ukene har bekkenplagene mine begynt å gjøre seg gjeldene igjen. Før jul og på begynnelsen av året var jeg såpass bra at jeg så veldig optimistisk på framtida og et nytt svangerskap. Men så begynte jeg å få murrende smerter igjen. Jeg tror at grunnen er at jeg har prøvd meg på både skøyter og ski igjen, samt at det er blitt en del snømåking. Dette er aktiviteter jeg veit er harde for bekkenet og som jeg har unngått de siste åra fordi jeg har fått vondt av dem. Etter at jeg begynte å få vondt igjen nå har jeg begrensa aktiviteten, men samtidig så føler jeg meg nesten litt forplikta til å øve litt med ungene slik at de også etter hvert kan bli glad i å være ute og i aktivitet. Mannen min er ikke sånn som finner på slikt på egenhånd, så jeg må være ”primus motor”. Jeg er jo egentlig veldig glad i å gå på ski sjøl og har lyst til at ungene skal bli det også. Og hva slags forelder er man da, om man ikke lærer barna sine å gå på ski?! 😧

At bekkenplagene har blusset opp igjen fikk meg til å tenke på om det å skulle gå gjennom et svangerskap til er så lurt. Jeg veit jo egentlig at svaret er et klart, rungende NEI. Kroppen min har absolutt best av å ikke gå gravid en gang til. Men så tenker jeg at om plagene i det minste ikke blir verre, har jeg ikke så mye å tape med å få et barn til. Problemet er jo at man ikke har noen garanti for det ene eller det andre… Det blir å ta en sjanse. 😟

Og så var det det her med jobb da.. Jeg jobber fortsatt som tilkallingsvikar, og synes det er krevende på flere måter. Jeg liker rutiner og forutsigbarhet så slik sett passer det meg veldig dårlig at jobbing blir avtalt kort tid i forveien, ofte bare en time før.. I tillegg føler jeg ikke at jeg mestrer jobben så godt ennå, og sitter ofte med en følelse av å ikke ha strukket til og å ha gjort en dårlig jobb når dagen er over. Dette fører igjen til at jeg ofte gruer meg til å jobbe. Og på den berømmelige drittdagen min hadde jeg allerede begynt å grue meg til å gå på jobb, selv om det var flere dager til jeg skulle jobbe. 😔

Livet er jo egentlig ganske bra nå. Vi har to friske, fine unger som stadig blir større og klarer seg mer og mer sjøl. Gradvis vil jeg få tilbake mer egentid og mer overskudd til f.eks. en mer interessant jobb. Og gradvis vil jeg kunne bli kvitt bekkenplagene, og ha mulighet til å drive med mange av de aktivitetene jeg gjorde før.

Så hvorfor har jeg lyst på en baby til?

Jeg har kommet fram til at det hovedsakelig er to grunner.

Grunn 1. Siden både jeg og mannen min er oppvokst med mange søsken, ønsker vi at også våre barn skal få oppleve den gleden og tryggheten ved det å være flere.

Grunn 2. Jeg er biologisk programmert til å synes at babyer er søte, og med et ønske om å ville ta vare på dem. Det er en utrolig sterk lykkefølelse å holde et lite barn, og man får en sterk trang til å ta vare på dette barnet best mulig. En viselig innretning fra naturens side; på denne måten drives arten vår videre. Og samme hvor irritert jeg er når ungene ikke vil sove, må jeg alltid inn og stryke dem litt på kinnet etter at de har sovna, og kjenner inni meg hvor glad jeg er i dem og hvor søte de ser ut der de ligger. Det positive synes alltid ut å overskygge det negative – i hvert fall i etterkant av de negative opplevelsene. Derfor blir ikke disse lik sterkt vektlagt i beslutningsprosessen om en ny baby eller ikke.

Som dere skjønner – tankekverna går! 😵 Tror ikke jeg har ombestemt meg mtp. barn Nr. 3, men jeg tror hvert fall at jeg må sette inn flere tiltak mot bekkenplagene. Jeg må akseptere jobbsituasjonen som den er, og bite tenna sammen og holde ut i kampene med mine barn (det går tross alt framover med leggesituasjonen).