Uke 13, 14 og 15

Sommerferiemodus… 😆

I uke 13 var det tid for legebesøk. Etter mitt forrige møte med fastlegen (der han var knapp og effektiv), hadde jeg ikke store forventninger i forkant av timen. Og det var da ingen småprat denne gangen heller, men vi fikk gjort det vi skulle. Blodprøver ble tatt, skjemaer fylt ut, og rekvisisjon til ultralyd sendt. Det jeg ble positivt overraska over, var at han var veldig avslappa i forhold til antall svangerskapskontroller man skal ha og når man skal ha dem. 😀 Fra de forrige svangerskapene er jeg vant til at det har vært veldig strengt i hvilke uke de kontrollene skal være (helsemyndighetene har fastsatt at man skal ha kontroll i uke 8-12, UL i uke 18, uke 24, 28, 32, 36, 38, 40 og 41 ), og at man ikke skal kontrolleres i tide og utide. Men min fastlege er tydeligvis ikke så låst i dette systemet, og tar ting litt mer omtrentlig, og det ser ut til å kunne bli flere kontroller enn det man teknisk sett har krav på. ”Tja, jeg tenker det passer at du kommer tilbake hit i uke 20/21 ca., og så kan du ta en tur til jordmor i mellomtida, og så får du jo ultralyd ca. i uke 18.” 

Vi får se da om jeg bestiller time hos jordmor, akkurat nå føler jeg ikke helt behovet for så mye oppfølging..

Uke 14.

Både i uke 13 og 14 sleit jeg fortsatt mye med oppblåsthet. Jeg fant etter hvert ut at det hjalp å la være å drikke kullsyreholdig drikke. Alt som hjelper litt omfavnes gladelig.

Jeg ante så vidt noe bevegelse i uke 13, og i uke 14 er jeg ganske sikker på at jeg kjente den lille krabaten sprelle rundt inni meg. 😍 Det er naturligvis ikke godt å vite det helt sikkert, for det er ikke lett å skille spark fra f.eks luft som flytter seg i tarmen, eller ”leamus” i tarmen. Jeg synes de første bevegelsene minner veldig om ”leamus”, bortsett fra at de ikke varer så lenge. Jeg har også hørt noen beskrive det som sommerfugl-vingeslag, og jeg skjønner den også. 

Uansett var det veldig moro å kjenne, og babyen blir brått litt mer virkelig.  Og så er det jo litt annerledes enn bevegelse seinere i svangerskapet, for jeg kjenner ikke bevegelser så ofte – babyen har jo fortsatt god plass inni magen min, og jeg må virkelig være oppmerksom hvis jeg skal registrere sparkene. Så foreløpig kan jeg ikke bruke det som bevis for at babyen lever og har det bra.

I uke 15 begynte jeg å tenke på om jeg virkelig er forberedt på å få en ny baby, og kom fram til at sjøl om jeg er ganske forberedt og erfaren på de praktiske aspektene (amming, bleieskift, byssing osv.), er det vanskelig å forestille seg at vi faktisk skal få en BABY. Et sprell levende lite vesen som skal være med oss for alltid. Sånn sett er det lite forskjell fra da jeg var gravid med Nr. 1. Jeg snakket med mannen min om det, og han følte det på samme måte. Han planlegger og ”adm’er” med alt det praktiske rundt det at vi blir en til (barnerom, ny bil etc.), men har heller ikke helt innsett at vi faktisk får en baby. Det skjer vel ikke før babyen er ute for begges del, kanskje.. 😏

Etter at jeg blei gravid har jeg hele tida frykta at bekkenløsninga skal komme tilbake for fullt, men har kunnet prise meg lykkelig for at jeg har forblitt smertefri. Men så plutselig gikk jeg på en smell. Men helt ut av det blå var det ikke. Svigermor satt barnevakt en kveld, og jeg fikk med mannen ut på en kveldstur. Det har ikke skjedd så ofte etter at vi fikk barn. Vi gikk en lang tur i kveldssola og fikk snakka om mye og mangt. Men mot slutten av turen merka jeg at jeg begynte å stivne i setet og på innsida av låra, og den velkjente murringa i symfysen kjente jeg godt resten av kvelden og dagen etter. Jeg veit ikke om det er fordi jeg har ferie fra treninga (som har hjulpet så grassalt) som gjorde det, eller om det hadde skjedd uansett. Men det var i allefall en vekker, og jeg må iverksette alle mine tiltak for å forhindre at plagene blir verre. Dermed blir det ikke flere lange gåturer på en god stund. Kjipt! Men så veit jeg i hvert fall det, da slipper jeg å lure på når bekkenplagene skal komme.. (”se alltid lyst på livet”)😛